Oversiktsfoto fra Nasjonalmuseets åpningsutstilling Jeg kaller det kunst

(For the English translation, click here)


INTRODUKSJON

I det følgende vil jeg presentere noe av bakgrunnen samt noen av tankene jeg har gjort meg underveis i arbeidet med installasjonen Urdarbrønnen / Ragnarokk ( hør meg i taushet ). Jeg er imidlertid en sterk tilhenger av at mine medmennesker selv skal føle seg fri i møtet med kunstverket og forstå / tolke / undre seg over / lese hva de selv opplever, i all kunst, uten føringer. Samtidig har jeg selv ved anledninger følt et sterkt ønske om et nærmere innblikk i kunstnerens bakenforliggende tanker, inspirasjonen som ligger til bunn, refleksjoner og prosesser og valg som har blitt tatt. Eller også valg som ikke ble tatt, men som oppsto. En snubletråd som kanskje sendte verket i en ny retning. Slik både form, materialvalg og objekter kan bære med seg sine egne narrativ og flette seg inn i min historie. Derfor velger jeg med dette å dele noen av mine tanker for de som er nysgjerrige i så henseende, men presiserer at kunstverket selvfølgelig kan leses helt fritt og uavhengig av mine tanker, og leve sitt eget liv på dine egne assosiasjoner og eventyrlige fortolkningspremisser.

URDARBRØNNEN / RAGNAROKK ( HØR MEG I TAUSHET ).

«Hør meg i taushet». Slik starter det episke diktet «Voluspå» i det som kalles den eldre Edda, som er deler av vår Norrøne mytologi. Volven – en kvinneskikkelse med spådomsevner – beretter om jordens opphav og ferden frem mot undergangen; Ragnarokk.

Sentralt i eposet står livstreet Yggdrasil, en ask hvis 3 røtter ender i hver sin brønn. Disse brønnene representerer Skjebne ( Urdarbrønnen ), Kunnskap ( Mimirs brønn ) og Kaos ( Hvergjelme).

Ved Urdarbrønnens hvite vann holder de tre Nornene Urd ( var ), Verdande ( er ) og Skuld ( skal bli ) til, og de spinner alles skjebne, både for Guder og mennesker.( Så heller ikke Guder og Gudinner er udødelige ). I Mimirs brønn bor den urkloke Mimir, og brønnen er fylt med kunnskaps-mjød. Det er her Odin ofrer sitt ene øye i bytte mot brygget som gir innsikt. I den tredje brønnen Hvergjelme bor slangen Nidhogg, som sammen med et mylder av andre slanger gnager på livstreets rot. Den dagen roten er gnagd over vil Yggdrasil skjelve og falle, og Ragnarokk setter inn.

Det er dette stedet, dette momentet som opptar meg. Ikke selve fallet, men øyeblikket rett før det skjebnebestemte uunngåelige, selve vippepunktet, før noe allerede varslet på brutalt vis må igangsettes for å oppfylle den forutbestemte avslutningen

I installasjonen Urdarbrønnen / Ragnarokk ( hør meg i taushet ) har jeg valgt å gi skjebnebrønnen den frontale, konfronterende og inviterende posisjonen, med nornene som hovedpersoner i en historiefortelling som de siste årtusener har kneblet kvinnens stemme. Edda betyr bestemor eller oldemor på Norrønt, og det at kosmologien i Voluspå åpner med nettopp en formoders røst som insisterer på at vi alle lytter, er i seg selv noe vi bør møte med oppmerksomhet og ærbødighet, der hennes sterke stemme i ettertid er forsøkt frarøvet henne, og der vi alle kan innta visdom hvis vi låner henne vår tid og ikke drukner alt i den øredøvende støyen vi ellers omgir oss med. Urd som representerer et sted vi alle har vært – en gang før vi er og skal bli – peker for meg på livet vi alle har levd inne i en mors mage, omgitt av fostervann, et mikrokosmisk hav, før fødselen og pusten og den ubønnhørlige tyngdekraften nagler oss til jorden. Urd er det flytende element, hennes forløsning blir vår skjebne, hennes kropp har vært som et beskyttende lag av perlemor, hun er skjellet og egget og månen og tidevannet. Verdande – den værende – kan kanskje være den som fostrer oss, før løsrivelse. I Voluspå sies det at nornene vanner treet med hvitt vann, slik morsmelken nærer oss i spedbarnsalderen. Jeg ser Verdande som nærende og bærende, før vi har fått fotfeste, slik Urd før dét bar oss i sin kropp. Verdande er også nøkkelbæreren, slik Urd er selve hengslene for døråpning i det vi kaller fosterets kardinalbevegelser på vei igjennom fødselskanalen. Bomullsblondene på kroppen hennes er heklet av min oldemor, gamasjene er fra min farmor, sekkemeisen hun bærer var min farfars. Slik har jeg også inkorporert direkte materialer fra egne forfedre, som i betydningen Edda. Oldemor, bestemor, opphav. Skuld er fremtiden. Hun er spunnet inn tilbake i seg selv og sin silkekokong, og skyver oss ut i verden, til våre egne tråder og uoppgåtte stier. Hun gjør oss flyvedyktige og slipper taket, mens rokkenes evige skjebnespinning følger oss med sine bevegelige deterministiske skygger.

Jeg er opptatt av hva materialene forteller meg og hvor de fører verket, ofte utenfor mine allerede bestemte valg. Ikke sjelden dukker en tilfeldig gjenstand opp, både materielt men også i en historie jeg snubler over, en tekst som flyter forbi, en uventet lyd, noen eller noe som understøtter arbeidet mitt, og likevel forstyrrer det og bibringer med en annen vinkel. Det er her kanskje at min livslange fascinasjon for skjebne, kaos og orden er forankret. Samt visdommen det mytiske bærer i seg, men som likevel innehar et slags slør over beskjeden som gis. Noe jeg kan nøste i, men samtidig også gi meg hen til, uten å kreve forklaring. Slik det kaotiske i oss selv og i naturen kan inneha en egen orden som er tuftet nettopp på dét; å la seg flyte med og ikke betvinge eller betvinges, la veien være åpen og uforutsigbar. Den fører likevel jo et sted. Og spørsmålet kan åpne der jakten på svaret lukker. Slik vi ofte dogmatiserer og fastslår, på bekostning av nyskjerrighetens åpne og lærevillige vesen. Med lydhørheten som offer i motsatsen.

Slik også med deler av konstruksjonen til Urdarbrønnen / Ragnarokk ( hør meg i taushet ). Selve treet Yggdrasil er bygd opp av vev-stoler jeg lette opp. Men de eldste er fra de første spinneriene langs Akerselva, som jeg fant i en rå kjellerhall på Hausmania Kulturhus, stablet i udechifrerbare hauger, ventende på en forråtnelse, nesten som bålmateriale til heksebrenning og historieutvisking. Materialene kom til meg, som om de visste de var efterspurt. Som understøttelse til min tanke om overgangen fra det manuelle til det industrielle. Fra hånd til maskin. For her mener jeg opptakten til Ragnarokk finnes.

Installasjonens «bakside» består av en morfet ( spleiset / hybrid ) versjon av de to andre brønnene; kunnskap og kaos. Med kunnskap uten visdom ledes vi inn i kaos. For meg representeres dette tydeligst via den Industrielle revolusjon, der tanken på lærdom basert på fortid og erfaring evaporerer, samt ubendig futuristisk fremtidstro uten erfaringsgrunnlag, tilsammen kastet oss ut i en tilstand av et ekstremt her-og-nå. Refleksjon forsvant, samtidig som vi aldri før hadde hatt en større grad av refleksjonsflate, men som i tilbakekastende flate og ikke nødvendigvis i dybde. Vi overså Urd, forelsket oss i Skuld, men hang fast i Verdande. Jeg synes det er tankevekkende at innsikt i den mytologiske beskrivelsen krever halv blindelse, som i Odins øyeoffer til Mimir. At kunnskap krever en én-øyethet. Mimir er også kroppsløs. Han er kun et avkappet hode, også han har blitt avkrevd et offer. Drikkebegeret til kunnskapsbrønnen heter Gjallarhorn, og er det samme Heimdal benytter som blåseinstrument, når Ragnarokk varsles. Så koppen til kunnskap i den kroppesløses brønn er også et instrument som innvarsler krig.

Odin hang seg også 9 døgn i verdenstreet for å få innsikt i skriftspråket. Et selvoffer som resulterer i» runer jeg tok opp med skrik», som i den nyfødtes skrik ved entringen av en ny sfære, men runer han selv grep, ikke noe han ble skjenket, før det metaforiske selvdrapet lot ham falle til jorden og inneha kunnskapen i det skrevne ord. I min fortolkning er det noe Gutenbergs også over dette. Igjen en massedistribuering i den pre-industrielle utviklingen der offeret og tålmodigheten vi før avkrevdes for tilegnelse av viten blir erstattet med et allemannseie som både innehar spredning av kunnskap, men også en kime til forflatning. Ett øye. Èn kameravinkling. Én sannhet. Ett hode. Tiden har løpt løpsk. Før og siden har blitt avskrevet. Nuet er vår konsumerende ideologi, og vi står der – sammen med Yggdrasil – rett før, rett i veltet, i skjelvenheten.

Tankevekkende nok er det også at den Industrielle revolusjons fremste signifikant i vår nære mytologi og historiefortelling er damplokomotivet og den motoriserte rokk og vev, som går under betegnelsen «Spinning Jenny». Her flettes de urgamle historiene – om spinning og veving som knyttet opp mot skjebne – seg direkte inn i vår tids uhellsvangre tilstand av galopperende mangel på måtehold og bærekraftighet, fremmet av en endeløs masseproduksjon som i seg selv direkte kveler jorden og livstreet. Ved min Spinning Jenny finnes det også en skolest i tre. Den viser til de første streikene på veveriene der arbeiderene kastet sine arbeidsuniformerte tresko inn i de motoriserte vevene, og stoppet maskinene for å fremme sin rett til verdige arbeidsforhold. Sabot heter treskoene på fransk. Derav ordet Sabotage. Verden var blitt fyllt av lyd og maskinelle stemmer som fremprovoserte den audielle stemmens rett. Hør meg i taushet. Jeg stopper det motoriserte bråket og tempoet som utmanøvrerer meg. Jeg avsporer maskinen.

En av de aller første filmvisningene på kino var da også av en togavsporing. Den industrielle revolusjons andre yndlingsbarn – toget – forutså på underlig vis sin egen både metaforiske og direkte velt. Vår egen sabotasje, vår avsporing. Vår manglende evne til å lytte. Heimdall som vokter broen Bivrost – selveste regnbuen som leder til Guder og Gudinners rike, der jotner vil komme kravlende og krigerske når Ragnarokk setter inn – er valgt som vokter fordi han kan lytte. Hans hørsel er så finstemt at han kan høre gresset gro. En vokter må kunne lytte. Så la oss forsøke å høre i taushet, midt i det øredøvende bulderet

Jeg synes det er interessant at den eldste betegnelsen av cyborgen – mennesket i symbiose med maskin – kommer med oppfinnelsen av brillen. Igjen er det syn som dikterer. Men ikke nødvendigvis som i innsyn, men kanskje mer som i utsyn. En glupsk form for erobring av omgivelsenes tilsynelatende umiddelbarhet, men også vår egen repetitive iscenesettelse av oss selv for omgivelsene. Disse selvportrettene jeg lenge trodde het selvfish. Og inni det hele Derfor har jeg også valgt å presentere min brønnhybrid av kaos og kunnskap, under trerotens opprøssking i bak-kant av en tilsynelatende u-omskiftelig skjebne , med symboler for skrift og syn; som briller, kikkerter, kameraer, telefoner, skrivemaskiner og lignende. Disse formidlings- og anskuelsesobjektene kan vel så gjerne være representanter for en høylytt navlebeskuelse kamuflert som kommunikasjon, og ikke rhizom, ikke det rotfestedes tause dyptpløyende språk. Disse objektene forsøker både å fokusere og tredimensjonalisere en virkelighet de også potensielt kan forflate. Odins øyeoffer og selvhenging er tilstede, og masseutviklingen peker også direkte mot vår egen samtids videreføring av den industrielle revolusjon til den teknologiske revolusjon vi lever midt oppi, der nettverk uten egentlig rotfestet nettverk er et mantra. Den betegnes også som en vev. World wide web. Den tekstile metaforen gjentar seg i det uendelige. Arakne må se på rakningen mens Spiderman redder verden i fiksjonens univers. Verden har blitt påstått trådløs, så hva spinner vi med nå da, uten en tråd? Silicon valley, der selve stoffet er maskinen og har inntatt våre kropper og hjerner i like stor grad? Der silikonlepper og pupper og pannebrasker og facebook gjør samme jobben? Silly con. Vi har i vår dumskap villig latt oss lure. Selv formidling omtales som fake, uansett sannhetsgehalt. Og inni det hele løper ekornet Rattatosk som formidler av nyheter, sladder og baktalelser opp og ned i livstreet. Alt fremstilles som dumskap og forfalskneri, selv i ordlyden av de nye guders hovedsete. You are conned. Bedrag og synsbedrag. Fata Morgana.

Vi surfer på internett. Som beachboys. Et nett vi glir sømløst på overflaten av. Dypdykket snakkes ikke om, annet enn i trollmetaforer. The dark web. Og de snubler som oftest i sin egen lang-grunn, disse trollene som må unngå sollys men ikke har vannstand nok annet enn å krabbe på grunna med krabber. Og med selv- fish i klørne. Og så finner de sine sprekker, uten å virkelig sprekke selv ( uaffisert av at mytene forteller oss at selv himmelen vil revne ), siden the future got so bright that you have to wear shades. Og solfaktoren og filtrene er på billigsalg, både for surfere og for troll. Flaten har blitt en potensiell forflatning. Begeret til kunnskap har snudd seg til kunnskapskrig. Gjallarhorn gjaller tilsynelatende øredøvende for døve ører. Ja, selv hukommelsen som bl.a. Urd og Mimir representerer er fratatt oss via endeløse øyeblikk på samlebånd som repeterer seg selv i loop, uten det oppholdet en innsikt krever. Pausen er paradoksalt nok satt på vent. En ny form for menopause, utbyttet med memopause. Memory lane er blitt en repeterende sekundbasert meme.

Og topografien, der kartet i ditt eget ansikt og på din kropp blir forsøkt utvisket av historier med furer og jordskjelv og nye elveløp og vakker mosegroddhet skal byttes til en innsprøyting av dødelige midler for å beholde fordums tiders glatthet. Vår kroppslige tid med spor av levd liv har blitt en vederstyggelighet. Verdande vinner igjen. Det evigvarende nuet, uten alderdom. Spor skal ikke synes, furet værbitt over landet er feiet under teppet. De eneste arr og inngripen vi godtar er menneskehetens oppfuring og maltraktering av jordskorpen og havbunnen, der vi selv vil være blanke og glatte som vasket svaberg, i en tid hvor plasten og plastikken i både reell og overført betydning kveler oss. Der kloden gisper etter luft. Og som Volven forteller oss; i Ragnarokk kommer Midgardsormen fossende. Han spyr ut eiter – denne sviende giftige væske, fra ormer og edderkopper ( igjen den som spinner ) – som gjennomtrenger luften og dekker havet. Og jotnen Surt slynger ut ild som fortærer jorden slik at solen svartner.

Det er formelig som å lese vår egen tids alarmerende tilstand. Akselererende forurensning som i ormens eiter, nedbrenning av regnskogen; klodens lunger, et hurtigtempo i overproduksjon og forgiftning. Skjebnefortellingene er muligens ikke fastlagte, men ment som en advarsel. Og nå ringer det i alle alarmklokker Volven har beskrevet: Heimdall blåser i Gjallarhorn. Hunden Garm gjør kraftig i Gnipaheller – dødens portal . Tre haner galer, hos guder, hos jotner, i dødsriket, og varsler til strid. Toget er avsport. Snart brister lenken og løs farer ulven. Og vi er ormen. Vi er ulven. Vi er det pantsatte øyet. Vi er hurtigtoget. Noen må dra i nødbremsen.

Urd, Eclipse

Urd: Nornen i skjebnebrønnen som representerer fortid.

Eclipsen: Måneformørkelsen som betegnes Woolfmoon og Bloodmoon. Ulven Hate renner etter månen, og når en måneformørkelse inntrer har han tatt månen igjen for å sluke den, og månen farves rød av alt blodet som renner fra kjeften til Hate fra døde menn han har fortært.


Verdande

Verdande: Nornen i skjebnebrønnen som representerer nåtid.


Skuld

Skuld: Nornen i skjebnebrønnen som representerer fremtid.


Fenris

Fenris & Gleipne: Fenrisulven – sønn av Loke og bror til Midgardsormen og dødsgudinnen Hel – er ulven som i Ragnarokk skal sluke Odin. Gudene binder ham til slutt med lenken Gleipnir, etter at han har slitt seg fra alle kjettinger. Gleipnir er smidd av svartalvene, og kan ikke briste før Ragnarokk inntrer, da den er laget av det som ikke lenger finnes; Fuglenes spytt, fjellets røtter, kvinners skjegg, fiskens ånde, bjørnens scener, lyden av kattepoter.


Gjallarhorn

Gjallarhorn: Mimirs drikkebeger fra kunnskapens brønn, og også Heimdals varselhorn når Ragnarokk bryter løs.


Ragnarok

Ragnarokk & den industrielle revolusjon: Ved å spleise de to brønnene som representerer kunnskap ( Mimirs brønn ) og kaos ( Hvergjelme ) har jeg valgt den Industrielle revolusjon som representant for opptakten til undergangen. Kunnskap uten visdom fører til kaos, og det maskinelle har løpt løpsk. Tablået illuderer også røttene under en trerot i velt.

Spinning Jenny: Den andre signifikant for den industrielle revolusjon; det maskinelle spinneri og veveri. Denne første maskinen knytter seg også opp imot installasjonens grunnkonstruksjon av vever og rokker, samt peker mot dagens teknologiske revolusjon som bygger på den industrielle, og der veverienes maskinelle systemer og programmer la noe av grunnpilarene for utviklingen av datasystemene.

Damplokomotivet & Togstasjonen: Ragnarokk-tablået er avskjermet med blyglassvinduer som skal illudere en togstasjon; den nye arkitekturen som oppsto med en av den industrielle revolusjons fremste signifikanter; damplokomotivet. Riktignok er vinduene fra et samtidig fransk lysthus, men formen og materialene er tilsvarende, og det tiltrekkende ved undergangen, det forføreriske ved det såkalt djevelske, blir her understreket.


Hjorten

Hjortene: 4 Hjorter som bor i treet; Dåin og Dvalin, Dunøyr og Duratror. De spiser av Yggdrasils blader, slik at treet forvitrer fra toppen.


Ørn

Ræsvelg: Ørnen i toppen av Yggdrasil som skaper all vind med sine vingeslag.


Rattatosk

Rattatoskr: Ekornet som bærer sladder og ondt blod fra Nidhogg i brønnen Hvergjelme og opp til ørnen Ræsvelg i toppen av livstreet.


Hane

Hanen: 3 haner galer som varsel før Ragnarokk. Den gyldne Gullinkambe vekker Gudene, den røde Fjalar galer hos Jotnene, og en sotrød hane hos de døde i Hel.

Detaljer

· [Print]