Killingvildevonkrogh ( self-portrait in meat ) : skeleton, goats head, wig, sausages, beefs, minced meat, bacon, glass sarcophagus. 200 x 60 x 70cm.

vilde_von_krogh_killing_1d(Scroll down for more photos and a video of the burning of the sculpture)

This sculpture was produced for an exhibition with my former art students which also came up with the title “Killingvildevonkrogh”. So I made myself as dead meat in a Cinderella setting, taking the romance away and letting the process of rottening be the main theme. Because of the smell I had to carry the sculpture out of the gallery, hiding it on a construction sight near by. Unfortunately some small boys found it, and the Norwegian police that work with murder cases suddenly was all over the place. I had to explain that it was not a dead body but me, and they wandered why I had made myself with horns, as they had thought it was a satanistic ritual murder. Before thinking I got them to say my name fast very many times; “VildeVildeVilde” which ends up as “Devil”, and while they tossed their head they allowed me to burn it on the spot later that evening. But while burning it the fire-squad came with two cars and the police again with four. I was really killed so to speak…

***

“Obituary” for the artist/show by Abo Rasul:

NEKROLOG

Vilde von Krogh
1965 – 2007

Vilde von Krogh har gått bort.
Bare en uke før sin 42-årsdag fikk hun en ondartet betennelse i ansiktet og sovnet inn med ordene:”Hvorfor må alltid de unge dø?”.
Ordene ble litt utydelige siden tungen og leppene var hovnet opp.
Vilde vandret heden til lyden av tykke lepper som prøvde å gjøre seg forstått.
Men som vi vet har tykke lepper og klar tale aldri hørt sammen.

Vilde jobbet hardt. Hun levde hardt. Og hun lekte hardt. Hardt, hardt, hardt.
Det var derfor hun måtte dø. Dø, dø, dø. Slik at vi andre kunne bli sittende igjen med gjelda. Og leia. Og hemskoen. Vilde var liksom den lille negergutten som pusset hemskoen vår hver morgen før vi skulle på jobb. Men nå sitter vi her, med foten på krakken. Her sitter vi. Med regnskapet i kofferten. Med regningene i vindusposten. Med en knallsterk laptop på fanget. Men hvor er lille Sambo med pusseskinnet?
Selv ikke det friksjonsfrie trådløse nettverket vårt gir oss svar.
For lille Sambo er borte. Og hemskoen er ikke blank.

Vilde var på nippet til å bli for gammel til å dø ung. Hun var i ferd med å tre inn i de utdatertes rekker. 42 er grensen. Etter 42 gir det ikke lenger mening å si at man har ”mange gode år foran seg”, for det har man strengt tatt ikke. Vilde klarte deadlinen på hengende året. Som vanlig. I siste liten. Hun styrtet den siste skvetten med tropisk nektar rett før den ble harsk. I døden som i livet ble det skippertak og tolvte time.
Men hun klarte det alltid, Vilde, derfor datt hun også ned på den rette siden av grensen mellom gammel og ung. Eller? Hun snublet vel ikke på målstreken denne gangen? Ble hun liggende magaplask på streken med overkroppen over i ”gammal røy”, men med beina fortsatt i ”art fox”? Slike ting kan vi spørre oss om. Vi spør.

Hvor trist er egentlig dette? Vær ærlig. Hvor trist? På en skala fra en til ti. En sekser, kanskje? Svak sekser, sier du? Nei, det er ikke til å komme fra at Vilde von Krogh ikke var velkommen i alle selskap. Joda, hun ville gå i så mange selskap som mulig, hun var bare ikke alltid velkommen. Denne uomtvistelige ’Den lille Pige med Svovelstikkerne’- følelsen bar hun på, hun trakk den med seg, rekende gatelangs i Oslo, og hun dyrket den vinter som vår. Og det var denne bitre følelsen som med tiden fikk henne til å gjennomføre sin skjebnesvangre plan.

Ettersom årene gikk harket hun opp, klonet hun ut, tryllet hun frem horder av små wunderkinds som kunne innta parnasset og legge fra seg drit og dra inne på galleriene og museene, i hennes sted. På denne måten kunne Vilde alltid være tilstede in absentia. Svovelstikkene var kanskje fyrt av, men hånlatteren brant aldri ut.

Gjennom museets tunge steinvegger hører vi ikke lenger spottens latterkule fra utsiden. For oss utsendinger har dette sin slagside. Sittende ved mahognybordet dypt inne i kulturens mørke hjerte, med munnen full av ironisk gåselever, demrer det for oss at noe er muffens. Det svir, jo, tenker vi. Au, gi faen da! Her kommer det; vi får selv smake en snert av pisken. Vilde bar nemlig Goethes ord med seg til det siste: ”Den innerste sirkel er alltid en smultring. Ser god ut, men i midten er det ingenting.” Vi la i oss av godsakene og slang om oss med ringeakt, men hva glemte vi?
Jo, vi glemte at Vilde var selve smulten, hun var ’ult’ i smultgryta, Vilde var ’titu’ i institusjonen. Hun var ’ysj’ i plysjkammerset, ’nal’ i analysen. Og hun var, så lenge hun levde, hun ’ur’ i diskursen.

Protesjeene sitter i dag på toppen av sin egen suksess, men de føler seg lurt.
Nå tropper de opp for å hevne seg på Vilde von Kroghs trippelbunnede narrespill.
Men det er for sent. Dessverre. For lille Sambo pusser ikke lenger sko.

Abo Rasul

Photos from the show:

VIDEO: The Burning of Vilde von Krogh

Faksimile i Østkantavisa om en politiutrykning på en observert “mumie med kvinnelige former” i forbindelse med utstillingen.

· [Print]